Litteraturklubben er stedet der du får kartet og veien gjennom litteraturjungelen. Ved norske forlag kommer det ut flere tusen nye skjønnlitterære titler hvert år. Det er enorme mengder bøker og det er mye som er bra. Men det er mye som utgis som ikke engang er verdt tiden det tar å lese.
Vi vet at mange syns det er vanskelig å velge, for hvor skal man starte, hvem skal man høre på? Bokhandlerne? Markedsavdelingene i forlagene? Anmelderen? Det er mange som anbefaler og det er mange ulike motiv bak: Å selge mer, å nå listene, å synes i markedet, eller rett og slett at boken er drivende god – og med en gang du åpner den så dras du inn i litteraturens grenseløse univers.
Det er her vi i Litteraturklubben syns vi har verdens beste jobb. Vi velger fra forlagenes øverste hylle, og skummer nær sagt fløten av det beste av det beste. Vi orienterer oss gjennom alle salgsleddene, gjennom anmeldelser og ikke minst ved vår egen vurderingsevne. Som nyansatt redaktør med bred forlags – og bokanmeldererfaring er kanskje valgene enklere fordi jeg vet hva jeg skal se etter. For meg er det ikke en sjanger eller en litterær retning som gjelder. Variasjon i både uttrykk, tempo, sjanger og innhold er viktig mener jeg. Noe til enhver tid, til et hvert humør. Men felles for alt som velges ut er at det holder en høy språklig og litterær kvalitet. Når du åpner en bok bestilt gjennom Litteraturklubben er den verdt tiden den tar å lese, enten du vil ha noe lett på stranden, noe utfordrende for hjernen, noe skjellsettende for hjertet, noe rått for spenningen, eller noe som bare er helt eget og vanvittig bra.
Gled deg til å åpne en god bok!
God lesing fra
Anja Rålm
Ny redaktør i Litteraturklubben.
Skotske Ali Smith nyter stor respekt for et forfatterskap preget av like deler virtuos, leken språksikkerhet og en sjeldent fintfølende åpenhet mot verden. Tilværelsens ørsmå, kritiske øyeblikk fanges opp og omdannes til fargerik, lyrisk prosa. På stedet mil er hennes nyeste, oversatt med bravur av Merete Alfsen. Her møter vi den mystiske Miles, som reiser seg midt under et selskap og låser seg inne på vertskapets gjesteværelse. Mens han selv holder seg gjemt, dannes et bilde av ham gjennom de svært forskjellige, nydelig portretterte menneskene han har betydd noe for. Les videre →
Har noen hatt mer å si for moderne norsk novellekunst enn Kjell Askildsen? Hans helt særegne uttrykk, disse nakne, stålblanke setningene med sine avgrunner av uuttalt meningsfylde, har vist seg så livskraftig, så innflytelsesrikt, at jeg har vanskelig for å komme på en moderne norsk novelleforfatter av betydning som ikke har latt seg påvirke. NRKs Bokprogrammet hedrer Askildsen med dette fine portrettet. Jeg må si jeg hevet et øyenbryn tidlig i programmet, der han sier han sluttet å skrive etter at salige Øystein Rottem ga en lunken kritikk av Hundene i Tessaloniki, som kom ut i 1996. Tung bør å bære for en kritiker.
I dag er Verdens poesidag. Merker at jeg er veldig glad for at det finnes en sånn dag. I dagens ånd vil jeg gjerne fremheve dette diktet av Göran Sonnevi, opprinnelig fra samlingen Oseanet og gjendiktet av Espen Stueland her:
Nattfiolen
fant jeg først bare
som duft, den
korteste natten
Senere, to dager
etter,
så jeg den, svakt
lysende, med hvite,
svakt grønne
kronblader
Dag 1 av Krimfestivalen er i gang, og Rivertonklubben, representert av president Hans H. Skei og Else Barratt-Due, har allerede annonsert shortlisten til årets Rivertonpris. De har hatt mye å velge mellom (39 titler har blitt vurdert), så de fem nominerte har allerede vært gjennom et trangt nåløye. Skal bli spennende å se hvem blant disse prisen går til: Les videre →
En av fjorårets mest intense leseopplevelser fikk jeg av Kristian Lundbergs Yarden, en rasende, bitende politisk skildring av forfatterens toveis klassereise, fra småkriminell arbeiderungdom med rusproblemer, til poet og litteraturkritiker, og så til gjeldstynget kroppsarbeider på havna i Malmö.
Det var en helt utrolig fysisk tekst, hvor verken i musklene, søvnmangelen, de lange skiftene med fysisk krevende, monotont, dårlig betalt arbeid uten jobbsikkerhet eller fremtidsutsikter steg opp fra boksidene og inn i leserens kropp. Les videre →
Morsom idé, dette: Den amerikanske konseptkunstneren Brian Joseph Davis har fremstilt litterære skikkelser visuelt ved hjelp av programvare politiet bruker til å lage fantomtegninger av ettersøkte forbrytere. En av lesningens største gleder og fortrinn, nemlig bildene leseren danner i sitt eget hode, møter sterk motstand her. Det er noe ubehagelig flatt og livløst ved dem, all individuell gnist og sjel sugd ut av de objektivt korrekte illustrasjonene av Aomame fra Murakamis 1Q84, Flauberts udødelige Emma Bovary (som stirrer ut i intetheten til høyre), Daisy Buchanan fra Den store Gatsby, Dashiell Hammetts erketypiske krimhelt Sam Spade m. fl. Davis mottar forslag, så hvis du har lyst til å se en kjent og kjær litterær figur redusert til en unheimlich simulasjon av seg selv (for å pynte meg med Freud), er det bare å sende en epost. Men husk at illustrasjonene krever at det finnes noenlunde grundige beskrivelser å jobbe med. En notis på nettsiden beklager at det dessverre ikke kan bli noe av den ønskede tegningen av Holden Caulfield, da fortelleren og hovedpersonen i The Catcher in the Rye ikke har mer å si om sin egen fremtoning enn dette: «I have a crew cut.»
