I høygravid tilstand, over termin, midt på sommeren, gjorde jeg knapt annet, de siste dagene før vannet gikk, enn å lese bøker. Satt på verandaen i sola og leste ei bok om dagen. Mara Lees dikt Hennes vård ene dagen. Foe av J.M. Coetzee den neste. Eller hvorfor ikke: Simone de Beauvoir, En intellektuell kvinne blir til av Toril Moi. Ok, den krevde kanskje mer enn én dag.
Så gikk vannet. Jeg hadde med meg Kollektivt selvmord av Arto Paasilinna til sykehuset og leste i den de 48 timene, innimellom veeene før det lille vidunderet til slutt kom ut. Så gikk det fire måneder.
Fire måneder gikk det, før jeg klarte å få lest ut Kollektivt selvmord. Enda det er en morsom og lett bok. Det skyldtes ikke boka. Mange ting har endret seg i løpet av de fjorten månedene det lille vidunderet har levd. Men en ting er sikkert: jeg leser færre bøker enn før.
Det vet jeg, siden jeg – med en nerds tilbøyelighet – har skrevet ned alle bøkene jeg har lest siden jeg gikk på videregående i ulike skoledagbøker, kalendre, almanakker og skrivebøker. Jeg kan gå tilbake og se hvor og når jeg leste bøker og hyppigheten, hvor mange bøker jeg leste i 1996 eller i 2007. Jeg kan lage statistikk og se hvor mange norske bøker, hvor mange mannlige forfattere osv. Men så mye nerd er jeg tross alt ikke. Det jeg vet er, at til tross for at jeg leste flere romaner i uka rett før fødselen, ble 2010 et dårlig leseår. Selv om jeg nå klarer å lese noe mer enn da, ser 2011 fortsatt ut til å bli et dårlig leseår. Jeg liker det ikke.
Jeg ble ringt opp av Synovates for å svare på spørsmål om norske verdier, vanligvis avviser jeg disse telefonene fordi jeg sier det passer dårlig. Man har akkurat kommet inn etter å ha hentet i barnehagen, ungen skriker og er sulten. Har du tid til å svare på noen spørsmål? Nei! Eller man skal ta på pyjamas, lage grøt og legge ungen. Har du tid til å svare på noen spørsmål? Nei! Men denne gangen må jeg ha ment at ting var på stell, jeg må ha vært i et godt lune. Jeg sa ja til å svare på spørsmål.
Ofte er alt jeg sier sant. Men da hun spurte meg hvor mange bøker jeg leser i året svarte jeg ikke det antallet fjoråret fikk meg til å synke ned på, heller ikke årets antall som ikke er særlig mye bedre. Jeg satset på antallet leste bøker fra mine beste leseår. Og så la jeg på litt, for statistikkens skyld, altså litteraturens skyld.
Da jeg nettopp leste ut Siri Hustvedts The summer without men brukte jeg fryktelig lang tid og jeg lurte på om det var engelsken som gjorde det. Men så kom jeg på at også da jeg leste Vigdis Hjorths Snakk til meg brukte jeg unormalt lang tid, sammenlignet med tidligere. Det er ikke bøkenes feil. Det er livet. Altså småbarnslivet.
Siri Hustvedts siste roman, som på norsk heter Sommeren uten menn, er en veldig god leseopplevelse. Det handler om poeten Mia, som etter 30 års ekteskap med forskeren Boris blir forlatt. Eller han ber om en pause. På grunn av en annen dame. Er ikke det en klisjé? Jo. Og det er selvsagt poeten Mia, fortelleren i boka, klar over. I så stor grad at hun nevner det selv. Ikke bare er hun forlatt, men hun er klar over at hun er forlatt på en klisjéfylt måte. Det gjør det hele enda verre.
Boka er langt fra klisjéfylt. I likhet med Siri Hustvedts tidligere bøker, blir universet et univers jeg har lyst til å være i. Selv om det skjer triste og til dels forferderlige ting i alle bøkene hennes klarer hun å få fram gode ting også. Alt er ikke forferderlig. Det er godt gjort. Det er ikke nødvendigvis ønskelig med en bok om lykken, men bøker med stor grad av sårhet, vemod, tristhet, dramatikk og likevel øyeblikk av lykke. Jatakk!
Intellektuelle er nærværende i Hustvedts univers. Det handler om dem, om mennesker som ofte er kunstnere eller akademikere. I denne romanen handler det om kulturkjerringene også. De gamle damene med lesesirkel som leser Jane Austen.
Referansene til annen litteratur, teori, filosofi, dikt og filmer er mange. Det er ikke slik at alle bøker er like litterære eller handler om intellektuelle, eller har en poet i hovedrollen. Litteraturen er stappfull av ikke-intellektuelle mennesker og jeg setter stor pris på de beleste og lærde skikkelsene i Hustvedts univers.
Damen fra Synovates avsluttet med å spørre om jeg ville ta meg tid til å svare på et omfattende skjema i posten. Jeg må ha vært i et helt ekstremt godt lune. Jeg kan ikke ha følt den mer daglige følelsen av stress, utilstrekkelighet og når skal jeg få tid til å merke alt tøyet til lille vidunderet som Barnehagen stadig minner oss på at vi må gjøre? Nei, alt dette må ha vært borte for meg, for jeg sa: Ja.
Det er en enorm tjukk lefse, som en tjukk roman og de anslår at det tar 4-5 timer å fylle det ut. Tid jeg kunne brukt på å lese noen av alle de uleste bøkene som står i bokhyllene mine. I stedet må jeg svare på når jeg sist leste Vi menn. Jeg kan lyve og si aldri.
Ellisiv Lindkvist anbefaler
Siri Hustvedt – The Summer Without Men/Sommeren uten menn
Siri Hustvedt - What I Loved/Det jeg elsket
Siri Hustvedt – The Sorrows of an American/Når du ser meg
Vigdis Hjorth – Hjulskift
Vigdis Hjorth – Snakk til meg
Arto Paasilinna – Kollektivt selvmord
Mara Lee – Hennes vård
Mara Lee – Ladies
Coetzee – Foe
Coetzee – Vanære
Toril Moi – Simone de Beauvoir, en intellektuell kvinne blir til
Tilbaketråkk: Lesedvale i utlendighet » Tore Hogas