Det har etter hvert gått opp for meg at de forfatterne jeg holder aller mest av, faller i to klart adskilte kategorier. På den ene siden de forfatterne jeg beundrer dypt og som jeg har like stor glede av å lese hver eneste gang jeg gjør det. På den andre siden de forfatterne jeg beundrer dypt og som jeg har like stor glede av å lese hver eneste gang jeg gjør det, men som jeg i tillegg stjeler som en ravn fra, når jeg gjør det. Sagt på en annen måte: Dem jeg kan bruke, og dem jeg ikke kan bruke til noe, annet enn å glede meg over det de har skrevet. Det er den, hva skal jeg kalle det, aktive beundringen og den passive beundringen. Det er den som er skapende og den som bare er tilfredsstillende. Den ene som metter, den andre som gjør meg sulten.
Enten eller så. Med noen forfattere er det slik at jeg, når jeg leser dem, konstaterer, nytelsesfullt, setning for setning, hvor bra, hvor fantastisk bra det er. Men det er også alt. Med andre, liksom verden åpner seg, hver gang jeg åpner en av bøkene deres: det kan være nok å lese noen sider, så skjer det noe i meg, så settes et maskineri i sving som sender meg hodestups tilbake dit jeg kom fra, hva det nå enn er, det jeg holder på med for øyeblikket, inngitt en febrilsk trang til å gjøre noe med det, gjøre det bedre, gjøre det om igjen, gjøre det verre. Jeg står i rapport. Som om jeg knapt kan lese en side uten at det er en setning eller et bilde eller en særlig presis betraktning som lyser imot meg og som minutter senere er skrevet inn, mer eller mindre ordrett, i min egen tekst, medbringende det lyset som gjorde at jeg fant det.
Hvorfor er det slik med noen og andre ikke? Jeg vil tro det har med flere ting å gjøre. At sentrale trekk ved deres livsinnstilling, deres tenkning om verden, korresponderer med min. At setningsbygningen, billedtilfanget, vokabularet, hele måten deres å jobbe med språket på, er beslektet med min (et slektskap de i utgangspunktet naturligvis har sin del av æren for). At de redsler og gleder og lengsler og smerter som kommer til uttrykk langt på vei sammenfaller med mine egne. At det, i noen gyldne, nesten skremmende øyeblikk, er som å høre (lese) seg selv! Og som ikke er å høre (lese) seg selv, men å bli gjort oppmerksom på noe man egentlig allerede har tenkt, allerede har skrevet, det er bare at man ikke har tenkt eller skrevet det ennå. Den deilige berøringen med en verden man gjenkjenner som sin, selv om den ikke er det. Den livsviktige påminnelsen om at man ikke er alene om det man er alene om. Sagt enkelt: Kontakt! Et ensomhetens fellesskap. Uvurderlig.
Av de forfatterne jeg har lest mest, og mest inngående, og antagelig flest ganger om igjen de senere årene, er Kenzaburō Ōe. Japansk. Født 1935. Publiserte sine første noveller og fortellinger på slutten av 50-tallet. Nobelprisvinner i 1994. På norsk finnes novellesamlingen Lær oss å vokse fra vår galskap og romanene Min egen sak, M/T og fortellingen om skogens under og Tid for fotball. Et ledemotiv i forfatterskapet hans er et ungt par som blir foreldre til et hjerneskadet og handicappet barn, inspirert av Ōes eldste sønn Hikari, som ble født autistisk og sterkt utviklingshemmet, og som Ōe og hans kone Yukari, tross en samlet medisinsk ekspertises utvetydige anbefaling om å la gutten dø, har levd sammen med siden og som i dag er en av verdens mest kjente savant-komponister.
Og i alt Ōe skriver, en vanvittig melankoli, en enorm tristhet som taler til noe fundamentalt i meg, en slags unevnelig ulykkelighet, en det ikke lar seg gjøre å forholde seg til med mindre man, som Ōe, også er i stand til å harselere over den, drive gjøn med den, le den opp i fjeset (Ōe er, i tillegg til en av de tristeste forfatterne jeg vet om, en av de morsomste forfatterne jeg vet om), og derigjennom gi den et språk, et språk som tar opp i seg hele den nervøsiteten som vi er nødt til å late som vi ikke er i besittelse av, skal vi klare å komme oss fra den ene dagen til den andre.
Kenzaburō Ōe er en jeg aldri ville ha klart meg uten. I Besøket, Usynlige hender og Ikke forlat meg er det et helt lite arsenal av metaforer og observasjoner rappet mer eller mindre direkte fra Ōes bøker. Valgslektskap. Han er min bror i ånden. Eller i språket, rettere sagt, som er hva ånden består av. En av disse som, hvis jeg står fast, eller tråkker feil, eller går meg vill, hjelper meg på rett vei igjen.
“Han kjente at han nå hadde tatt det første skrittet nedover en bakke mot usselheten. Sneballen hadde gjort sitt første rundkast. Han ville sikkert løpe målbevisst nedover bakken, og sneballen av usselhet ville bli større mens han så på den. En anelse om at dette var absolutt uunngåelig fikk ham til å skjelve igjen. Men hele tiden fortsatte hans fuktige hete blikk å trygle legen.”
Kenzaburō Ōe: Min egen sak (1964, norsk utgave 1968, oversatt av Masahiko Inadomi)
“Vi ble enige om at jeg skulle komme innom henne dagen etter, da jeg uansett skulle inn til byen: jeg kjente det, mens jeg sa det, hvordan jeg tok enda et skritt nedover bakken mot usselheten. Snøballen gjorde en runde til. Målbevisst ville jeg komme til å gå nedover den bakken, snøballen av usselhet ville bli større og større mens jeg så på den: anelsen jeg fikk av det absolutt uunngåelige ved alt sammen gjorde meg kald mens jeg sto der med røret i hånden.”
Stig Sæterbakken: Besøket (2006)
